17 november 2015

FLOATING POINTS - ELAENIA (PLUTO)


Av Tore Stavlund

Om den britiske house-produsenten Sam Shepherd alias Floating Points er inspirert av John McLaughlins 2008-album Floating Point (etter sigende et album McLaughlin selv mente var hans beste) eller det vitenskapelige notasjonssystemet flyttall – på engelsk floating points – vet jeg ikke, men det finnes konnotasjoner ved hans debutalbum Elaenia til begge, deilig flytende som den er i sitt elektroakustiske, post-house jazz/fusion-uttrykk.

Med fusion-koblingen skriver Shepherd seg inn i en britisk tradisjon satt i krysningspunktet mellom elektronisk musikk, jazz og easy listening, en tradisjon som på sitt mest offensive i årene 1996–2002, ga oss mye flott musikk – hør saksofonist Chris Bowden, The Cinematic Orchestra eller 4Hero – før luften gikk ut av den og alt ble redusert til tannløs lounge muzak. Nå ser det ut til å være en slags revival. Den britiske jazzgruppa The Greg Foat Group har kommet med flotte, ubeskjedne kosmiskspirituelle jazzplater i Lonnie Liston Smith-tradisjonen – hør deres album av i år The Dancers at the Edge of Time – og DJ’er som ukrainske Vakula og Todd Terje har kommet med album som låner tungt fra jazz fusion-paletten. Andre eksempler er den drømmende, eteriske vokalen på spor som Pixels «Nothing beats reality» og Ellen Andrea Wangs «Fjord Ferry» (der pianist Andreas Ulvo gjør en skimrende vakker solo). Ikke ulikt hvordan Goldie gjorde det på sitt Timeless-album i 1995 eller hvordan 4Hero gjorde det på sitt grandiose album Two Pages i 1998. 

Floating Points hører definitivt hjemme her. Nikk i denne retningen har da også blitt hørt på mer klubbvennlige 12’’ere som «Nuits Sonores» og «Myrtle Avenue» og utforsket mer prosaisk med livebandet Floating Points Ensemble på utgivelser som «Post Suite / Almost In Profile» (2010), der uttrykket er trukket godt bort fra dansegulvet og inn i jazzklubben, et retning som vel høstens album er en videreutvikling av. På Elaenia strekker assosiasjonene seg fra Debussys klangfarger via Herbie Hancock anno Sextant og Morton Subotnic på Silver Apple of the Moon (to album som for øvrig har flere familariteter om du lytter b2b) til Cinematic Orchestras ambiente jazztronica, og drar opp et spenn der det skifter mellom abstraktimpresjonistiske keyboardutskeielser med ringmodulatorer og arpeggioer til poengterte jazz funk grooves. På sitt mest vennlige er det luftig og svevende. Lydene får puste. Ingenting dytter dem rundt. På sitt mest eksperimentelle er det usammenhengende og utflytende i sine konturer, mens det på sitt mest effektive er poengtert og billedskapende. Det atmosfæriske chill jazz-eposet «Silhouettes i – iii», med sitt florlette og funky trommespill, enkle bassgroove, lekne keyboardlinjer og eteriske kvinnevokal, maler opp bilder av skogholt som våkner til liv i det morgenens første solstråler skinner inn mellom greinene og får det til å glitre i duggen på bladene og marken, der insektene begynner å krype og hjortedyrene legger på sprang, der fuglene kvitrer og slår krumspring i luften. Ved siden av Shepherds keyboardutskeielser er det trommespillet, ved Tom Skinner og Leo Taylor, som utmerker seg. Faktisk er det mulig å lytte seg gjennom plata kun med øre for trommespillet og få en fullverdig og givende lytteopplevelse. Det er sløyt dynamisk og funky medrivende spilt, og ikke minst, flott produksjonsteknisk gjengitt. Innspillingssted skal visst nok være Shepherds hjemmestudio i London. Også strykerarrangementene er gjort der. I en third stream-aktig flyt bidrar de uanstrengt til albumets florlette uttrykk og bringer tankene til nevnte Chris Bowden og hans stryk- og basstunge album Crockers and Killers fra 2002 som på ingen måte var sjenert over sitt cross over-potensial mellom jazz og klubbmusikk.

Her er det noe: Elaenia har en umiskjennelig anakronistisk slagside. Det er musikk som gjenskaper visjonene til artister som 4Hero og Cinematic Orchestra slik disse sent på 1990-tallet oppdaterte fusionjazzen fra tidlig 1970-tall a la hva Weather Report, Miles Davis og Herbie Hancock gjorde. Elaenia er slik sett en dobbel retrofuturistisk øvelse og på ingen måte særlig egenartet eller fremoverskuende. Nesten litt tom i sin mangel på idiosynkrasi. Ikke at lytteopplevelsen tar noe preg av det. Den er feiende fin den, om enn litt forglemmelig. For uten sine visjonære foregangsartisters mål om å oppdatere uttrykket til gjeldende samtidig estetiske uttrykk med fremoverpek. 

Bass er det for øvrig lite av på Elaenia. Det som finnes gjør lite av seg og synes å være tilstede mest for å gi et ørlite ekstra trykk på oppdriften i musikken, altså det motsatte av hva man er vant med fra klubbmusikken, der bassen grunner musikken. Dette fraværet av gravitasjon rimer for øvrig med albumtittelen, Elaenia, som etter sigende skal være oppkalt etter en fugl ved samme navn. Kanskje nettopp derfor, med den inkluderende holdningen albumet oppviser, som inviterer lytteren inn i musikken og til å uanstrengt flyte med, er den abrupte avslutningen av cresendoet i sistelåta så irriterende. Akkurat i det musikken er i ferd med å løfte seg – etter snaue førti minutter – avsluttes den brått og rått, som om fuglen i sin flukt over tretoppene abrupt og plutselig blir skutt og faller død om på jorden. Tilbake sitter jeg, lytteren, uforstående, forrådt, liksom med et teppe av svart filt dratt over de deilige lyttebildene, og vil ha mer. Jeg vil høre hvordan det utvikler seg. Men det er ubønnhørlig over.
Om Floating Points tidligere har blitt mistenkt for å ikke ha noe egentlig prosjekt – slik han har beveget seg uanstrengt fra sjanger til sjanger: hip hop, house, disco, har han vært innom, og derfor aldri helt ha blitt omfavnet av noen av sjangernes purister – bør det være klart nå at jazz fusion-pastisjen er hans ting. Han får det i hvert fall finfint til og burde omfavnes av jazzentusiastene så vel som av andre og inviteres til både klubber og festivaler i tiden som kommer. 

The album features various contributors, including Tom Skinner and Leo Taylor (drums), Rahel Debebe-Dessalegne and Layla Rutherford (vocals), Susumu Mukai (bass), Alex Reeve (guitar),  Qian Wu and Edward Benton (violin), Matthew Kettle (viola) and Joe Zeitlin (cello). Floating Points also contributes vocals.

1. Nespole 2. Silhouettes (I, II & III) 3. Elaenia 4. Argenté 5. Thin Air 6. For Marmish 7. Peroration  Six

floatingpoints.co.uk    Cover    YouTube: Nespole