27 mai 2016

Benjamin Finger - 9,5 (EP)


(Sellout! Music, 2016)

Et kosmisk bad.

Benjamin Finger slipper ny 3-spors EP 3. juni. Albumutgivelse gjøres klar for lansering til høsten. Finger er en beat-bevisst artist, som opererer innenfor et vidt spenn av uttrykk, som bl.a lo-fi neoklassistisk piano, jazza avant-gardistisk elektronika, hip-hop og jazz. 9,5 vektlegger den mer synth-, sample- og beatbaserte delen av hans musikalske uttrykk, og er nært tilknyttet elektronisk klubbmusikk. Selv om rytmene er tunge og repetitive, løser den kreative sample-bruken opp lydbildet og gir en mer filmatisk lytteopplevelse, enn ved monton klubbmusikk. Synthene er til tider justert til sci-fi-effekter, og minner om en jet-motor. Man føres ut i et kosmisk bad. Finger henter inspirasjon fra, og tar i bruk, f.eks det vakre og melankolske ved musikken til Arthur Russell, det ville og anarkistiske ved Butthole Surfers og det komplekse ved Autechre, og lager sin helt egen musikk ut av det. Produksjonen holder høy kvalitet, og fungerer like godt dundrende ut av store høyttalere som ved lytting via hodetelefoner.

Eksklusiv førpremiere: Party Corpse!




Førstesporet "Pˈɒp Mjˈuːzɪk"‏ er et stykke synthdrevet, eklektisk elektronika, der man finner slektskap til artister som Prefuse 73 og Broadcast. Vokal-loops, samples og brutte, stakkato synthlinjer kretsende rundt hverandre skaper en kosmisk kollage, mens tunge beats holder det hele samlet. "Party Corpse" beveger seg et sted mellom FSOL og Basic Channel. Den tette og jevne beaten ligger distansert ut i lydbildet, vokser i intensitet og gir inntrykk av at noe er iferd med å bryte løs. Flyktige synther legger kollasjer av svevende Chill-Out. Rytmene, som iblant høres ut som slag på bølgeblikk, kombinert med smykkeskrinmelodi-aktige partier skaper kontrast og dybde, og gir låta et filmatisk preg. Melodilinjene er melankolske og behagelige. Sistesporet "Orange Monday" starter med store kirkeorgellydende toner. Det øvrige lydbildet bestående av kraftige synther på både melodi og rytmer, sammen med vokal-loops, fører EP-en mot en myk landing.


EP release 3. juni.

Benjamin Finger
Foto: Christian Jacobsen

Vi spurte Benjamin Finger om hva som inspirerte ham under arbeidet med 9,5, og han har delt dette med oss i denne strålende spillelisten.



1) Broadcast: Still Feels like Tears (The Future Crayon, Warp 2006).
I disse dager føles hver eneste Broadcast låt ut som tårer. Jeg dro til til Minehead i England da Animal Collective kuraterte ATP (All Tomorrow´s Parties) i 2011 siden Broadcast stod på plakaten. Og ble slått i ansiktet av den triste nyheten om Trish Keenan´s bortgang. Broadcast skapte et komplekst og spennende lydbilde med en unik vokal og har alltid vært og vil forbli et band jeg finner veldig inspirerende. RIP Trish Keenan.

2) Arthur Russel: Being it (The World of Echo, Rough Trade 1986).
Hva skal jeg si? Beskrivelser blir fattige. Arthur Russel befant seg definitivt i sin egen musikalske sfære. Personlig, original og så varm, så varm. En auteur på alle mulige måter. Alltid åpen for nye uttrykk og aldri redd for eksperimentering. Jeg anbefaler forøvrig dokumentaren "Wild Combination" som kan leies på Deichmans hovedbibliotek.

3) Disco Inferno: D.I. Go Pop (The Last Dance EP, Rough Trade 1993. Også utgitt senere på The 5 EPs, One Little Indian 2012).
Dæven, da min gode venn Trond Berger spilte Disco Inferno for meg for første gang i 1993-94 viste jeg ikke helt hvordan jeg skulle forhold meg til det uttrykket, det var vanskelig å fordøye musikken ved første lyttekast. En så punkete holdning til måten å lage musikk på skal man lete lenge etter. Det var rett å slett infernalsk å bli kastet inn i det, derav lever bandet faktisk opp til navnet sitt. Sakte men sikkert åpnet denne lyd-kakafonien seg inni ørene mine. I ettertid har det gått opp for meg at musikken har påvirket meg på så mange plan. Ikke minst at alt er tillatt og at man kan putte inn alle slags motstridende elementer i musikk og allikevel få det til å funke på underlig vis. Disco Inferno høres fortsatt nyskapende ut i 2016!!! Sjekk også ut dette fantastiske albumet: https://www.youtube.com/watch?v=D0O8PwZ4BPo

4) Cocteau Twins - Cherry Coloured Funk (Heaven or Las Vegas, 4AD 1990).
Oj, oj, oj! Å komponere et slikt vakkert stykke av en utsøkt pop-himmel er forbeholdt noen få. Får meg til sveve langt ut i stratosfæren hver gang. Låta går rett på sak og rett inn i sentralnervesystemet mitt. Trenger av og til hjelp og må reddes tilbake til jorden etter denne vakre musikalske trippen. Noe euforisk over hele lydbildet, blir nesten optimistisk hver gang jeg hører på låten. 

5) Butthole Surfers - Kuntz (Locust abortion technician, 1987).
Fortsatt høyst aktuelt, originalt og visstnok laget gjennom klipp og lim eksperimentering med tapes. Noe anarkistisk, dekadent og herlig med den ville kollasjen. Får meg forresten lyst til å danse opp ned, baklengs og sidelengs. Jeg anbefaler forøvrig alle å sjekke ut samtlige av deres utgivelser. BS har alltid gått sin egen vei, gudskjelov! 

6) Chris "The Glove" Taylor & Dave Storrs - Ibitchian Scratch (Electrobeat Records 1984).
Klassisk elektro som jeg vokste opp med på Hamar da Hip Hop var den første uttrykksformen innen musikk jeg begynte å samle på, nærmest manisk. Kom over denne gjennom Street Sounds Electro serien. Låta var på nr 7 i rekken. Denne funker på dansegulvet fortsatt og jeg bruker den støtt og stadig vekk i Dj-set. 

7) Grouper - Alien Observer ( Alien Observer, Yellow Electric 2011).
Gir meg fortsatt gåsehud. Liz Harris er melankoliens mester i sitt eget skjøre univers innenfor en musikkverden overfylt av skjeggete gubber. Gir meg fortsatt tro på verden. Sjekk også ut Dragging A Dead Dear Up A Hill utgitt på Type Records i 2008: https://www.youtube.com/watch?v=sCOgvAIL3_U

8) Tim Hecker - Where Shadows Meets Shadows (An Imaginary Country, Kranky Records 2009).
Monumentalt og episk er de første ordene som kommer til meg. Som å bli støvsuget av synther på vei til en ny horisont langt bortenfor vår fatteevne. En grøt av muligheter burde finnes der inne et sted. 

9) Autechre - Krib ( Cichlisuite EP, Warp Records 1997). 
Kunne valgt så mange Autechre-låter, men denne slår meg spesielt i mellomgulvet fordi den kombinerer det emosjonelle med en popsensibilitet som jeg synes funker langt inni granskauen her. Som å hoppe fra sky til sky med en jojo i hånda imens man lytter til rytmer laget av mekaniske metallklinkekuler på hodetelefonene. Sjekk også ut låta Dropp for utsøkt seriøs beats making: https://www.youtube.com/watch?v=hWGUnrIiOoI

10) Phoenecia - Somory ( Randa Roomet EP, Warp Records 1997).
Plukket opp denne i 1997 og ventet vel i flere år på at de skulle slippe et full-lengde album på Warp i mange år. Den kom aldri. Så fortsatt et mysterium for meg hvorfor det ikke skjedde. Vel, vel man kan ikke få alt her i verden. Kjedelig hvis alt skulle bli innfridd eller hva?

(Bonus låt) Les Troubadours du Roi Baudouin - Sanctus (Miss Luba, Philips 1958).
En av de nydeligste platene jeg noensinne har hørt. Musikken er universiell. Den rommer alt. Slipper verden løs. Nok sagt.

SM