05 mars 2017

Et gjenferd går omkring i vårt land …


Band og artister liker stort sett ikke å «bli satt i bås». I den postfaktuelle verdenstilstanden vi lever i høres det ut som en klisjé, derfor anførselstegnene, det var noe vi sa på 80- og 90-tallet, at vi ikke ville bli «satt i bås». Å bli «satt i bås» var negativt, særlig hvis båsen var en sjanger fylt med band som opplevdes som utdaterte (slik det var for band som drev med hardrock i 1990 eller med grunge i 1996 eller med indierock i 1998 eller med postrock i 2006 osv). 




Tekst: Tore Stavlund


Gitarist Stephan Meidell i det albumaktuelle bandet Cakewalk, har nok også sett seg lei av å få musikken sin «satt i bås». Du vil sannsynligvis sammenligne oss med noen, skriver han i omslagsnotatene til bandets andre album, Transfixed, men sjansene er, fortsetter han avvæpnende, at vi aldri har lyttet til dem. Musikere generelt blir ofte konfrontert med referanser, legger han til, det er smigrende, men «completely false», som han skriver på engelsk.

Uansett, det sagt, så klarer jeg ikke å la vær å tenke på et gammelt favorittgruppe når jeg hører på Cakewalk og en rekke andre aktuelle gitardrevne band. Musikken synes hjemsøkt av ingen ringere enn vårt alles Sonic Youth. Når jeg hører åpningslåten på Transfixed, den symptomatisk titulerte «Ghosts», slik overtonene fra strømmet elektrisk gitar danner et deilig teppe over tribale trommer, er det umulig å ikke assosiere til tidlig SY, ikke helt tidligst, men anno den stemningsfulle EVOL. Det samme gjelder trioen Monkey Plot, som på sitt album Here I Sit, Knowing All of This med gitarist Christian Winter i spissen ikke kommer unna at lytteren får assosiasjoner til Thurston Moores lette, melodiøse fraseringer, slik de fikk komme til klart uttrykk på soloplatene hans, særlig Psychic Hearts eller Demolished Thoughts. Og hva med kvarteten Moon Relay? Er ikke deres siste LP Full Stop Etc full av den herlige rytmiske postpunk-stabbingen som SY alltid har hatt i sin kjerne? Jo. Til og med hos Kim Myhr og hans Bloom får meg til å tenke på SY, helt konkret på et av filmlydsporene deres, det lite kjente Made In America for eksempel, hvor det nettopp er instrumentale variasjoner over gitarklang som preger materialet, men også om de kollasjpregede SYR-utgivelsene fra sent 90-tall med sine relativt formløse og støyete improvisasjoner.

Det er bra. Jeg digger det. Endelig tas denne delen av gitarrocken videre, og det av folk med bakgrunn i jazzfeltet. Alle instrumentalt og alle utgitt på det jazz- og improorienterte plateselskapet Hubro. Slik har det blitt. Når den autodidakte indierocken sliter med å holde seg interessent, tar andre ansvar for videreutvikling. Takk for det. Det gir ny tro på en musikksjanger, en bås, som fortjener å vedlikeholdes.

For SY-medlemmene kan vi ikke regne med lenger. Ikke etter at bandet fislet ut etter samlivsbruddet mellom Thurston og Kim. Da etter å ha overlevd både MTV-hype på begynnelsen av 1990-tallet, så vel som indierockens død på midten av det samme tiåret, og ikke minst en gjenoppstandelse ved hjelp av samtidsmusikk og frijazz på begynnelsen av 2000-tallet. Produksjonen fra de tidligere SY-folkene er dessverre i dag lite engasjerende. Thurstons riffing går på tomgang. Kims sure klanger er utenfor SY-kontekst, bare det – sure klanger. Og Lee som endelig er fri til å lage dadrock, gjør nettopp det, lager dadrock. Det hele mens Steve samvittighets fullt stiller opp med trommene sine og gjør jobben. Slik han alltid har gjort.

Uansett, om disse artistene og banda liker å bli puttet i bås eller får SY-referanser slengt etter seg, så er det hva jeg hører og føler, og i den postfaktuelle tidsalder, er det, hva jeg føler og tenker, like sant som noe annet. Men jeg vil gjerne også henvende meg direkte, for etter som SY er over, så er det heller ikke flere sjanser til å få hørt deres aller beste anthem live, nemlig «Death Valley ‘69». Så her er min bønn, min indierock bønn: kunne noen av dere vær så snill, begynne å gjøre dette nummeret? Dere har det i dere, det høres i musikken. Moon Relay? Cakewalk? MonkeyPlot? Tar dere oppfordringen? Kan dere vær så snill begynne å spille «Death Valley ‘69»?

Det er vanskelig å ikke la seg overbevise av dette live-opptaket fra Mojave-ørkenen i 1985:






Platespillern logo