28 oktober 2017

Et av skandinavias fineste indiepopband er ute med nytt album, S.L.Y.C. – Say, the illocuted way


SLYC


Her er en samtale med vokalist og keyboardist Sara Lena Yri Cools og gitarist Daniel Meyer Grønvold i anledning slippet.


Tekst: Tore Stavlund

Det er definitivt høst. Her jeg sitter og lytter til den nye plata til Oslo-bandet S.L.Y.C. en kald og våt søndag midt i oktober. Inne er det lunt og varmt. Ute blåser vinden gule og røde blader av trærne og lar dem drysse over landskapet. Jeg trekker meg en kopp te og tenker på noe som ble skrevet om det britiske indiepopbandet Belle & Sebastian på 90-tallet, at det var musikk for tedrikkende litteraturstudenter. Karikerende muligens, men jeg tror ikke det var udelt negativt ment. I hvert fall tenkte ikke jeg det. På 90-tallet var jeg selv en tedrikkende litteraturstudent og jeg kjøpte et par av platene til Belle & Sebastian. Det var ikke spesielt interessant musikk, men den var i tiden. Fint instrumentert og slentrende jordnær popmusikk, og samtidig underlig ordrik. Liksom smart. Det var noe å bryne seg på der.

Det samme gjelder S.L.Y.C. tenker jeg. Det er musikk for tedrikkende litteraturstudenter. På ingen måte er det ment negativt. Jeg håper at så mange litteraturstudenter som mulig hører på musikken deres, at den akkompagnerer mange gode samtaler. En viss boklig interesse kan det også være greit å ha i møte med bandets siste plate. Jeg må innrømme at jeg aldri hadde hørt ordet «illocuted» før, som opptrer i tittelen, Say, the illocuted way. Jeg måtte slå det opp i en fremmedordbok.

Illocution: An act of speaking or writing which in itself effects or constitutes the intended action, e. g. ordering, warning, or promising.

Og hva betyr så det? Jeg søker videre og finner ut at ordet blir brukt i språkfilosofien, i lingvistikken, som begrep på en type talehandling, som deklamasjoner og direktiver. Det var filosof John L. Austin som introduserte begrepet. I hans rammeverk peker «Locution» på det som ble sagt, «Illocution» på det som ble ment og «perlocution» på det som skjedde som et resultat av det som ble sagt. Så vet jeg det. Uten at jeg av den grunn får grep om hva som menes med tittelen.

Det er uansett lite ved musikken til S.L.Y.C. som minner om talehandlinger. Her er fint lite av bastante og imperative holdninger. Ingen forsøk på å få lytteren til å gjøre verken det ene eller det andre. Slentrende sofistikert indiepop, er det. Beklager uttrykket. Indiepop er kanskje ikke det mest presise uttrykket i 2017, men det får gå. Det er pop og det blir utgitt på et uavhengig plateselskap, Metronomicon Audio. Også musikken er umiskjennelig indiepop. Av beste sort. Buktende melodilinjer av keyboard og gitar filtrer seg sammen med stemmen til vokalist Sara Lena Yri Cools, gitt sprett av rullende trommer og melodiøse basslinjer. Det hele med en litt hjemsøkt kvalitet liksom betegnende utydelige minnebilder. Kanskje litt Ghost Box, kanskje litt Broadcast. Låtene er strukturert slik at de kan være plattformer å improvisere på, både over og rundt enkle melodiske tema strukturerte vers og refrenger med friere partier i mellom. Ikke alltid i 4/4 men også i 7/4 som på «Un Dia Regalada» der det til alt over mål også finnes en gitarsolo med fuzz. Som vokalist og bandleder Sara Lena Yri Cools uttalte til denne bloggen for et års tid siden:

Det er det ekstremt poppa ved sjutakta som tiltrekker meg. Om jeg først skal bruke skeive taktarter foretrekker jeg at det nesten ikke merkes, at de oppleves som helt naturlige i en popsammenheng.

I forbindelse med plateslippet var jeg så heldig å få en samtale med vokalist og keyboardist Sara Lena Yri Cool og gitarist Daniel Meyer Grønvold.



TS: Ordet «illocuted» i tittelen er ikke et av det engelske språkets mest frekventerte ord, for å si det mildt, Mulig jeg hadde det på lingvistikkpensumet i Ex-Phil, men måtte slå det opp i en engelsk ordbok. En "illocution" er altså den meningsbærende delen av en språkhandlingen. Hva er bakgrunnen for denne tittelen?

S: Tittelen er hentet fra en av tekstene på plata. Den er egentlig litt humoristisk ment, eller i hvert fall absurd, men jeg skjønner at det ikke er humorfremmende å måtte oppsøke ordboka. Teksten den er hentet fra handler om en person med et utopisk og kanskje selvmotsigende ønske om å kommunisere helt uten å bli belemret med mellomliggende tolkninger, diverse assosiasjoner, tilhørende maktforhold - kort sagt alt det som utgjør språket siden språk i praksis er så grunnleggende kollektivt og historisk betinget.

T: Det er en fin tittel. Den gjorde meg nysgjerrig. Og, ja har vi egentlig et eget språk eller er det alt sammen sjargong? Er originalitet mulig? Og er det noe å etterstrebe? Hva er det dere prøver å kommunisere?

D: Det med originalitet er jeg litt delt på: Jeg er mer opptatt av at musikk er bra enn at den er nyskapende eller original. Men det at man utvikler det man driver med er jo det som gjør det interessant. Men at det ikke skal ligne på noe annet som har eksistert er jeg ikke opptatt av.

S: Vi har ikke noe program vi skal innprente lytterne. Både tekst og musikk blir til gjennom masse prøving og feiling til vi står igjen med noe vi kan stå inne for. Sluttresultatet kan overraske oss også.

TS: I sommer fulgte jeg med på den tredje sesongen av Twin Peaks, og må innrømme at jeg ble begeistret. I denne nye sesongen (3) er det en bar, The Bang Bang Club, der det helt uavhengig av handlingen ellers opptrer diverse band og artister på en scene, som musikalske innslag. Der var The Chromatics, Julee Cruice, Rebekah Del Rio, Au Revoire Simone og Trouble, sistnevnte bestående blant annet av Alex Zhang Hungtai fra Dirty Beaches og Lynch' egen sønn, Riley. Poenget er at alt passer så godt inn i Twin Peaks drømmeestetikk. Vakkert, tøft og svevende. Da jeg hørte den nye platen deres fikk jeg en forestilling av dere på scenen på The Bang Bang Club.

Hvilket forhold har dere til Twin Peaks og David Lynch? Og i hvilken grad jobber dere bevisst fram stemninger i musikken deres?

S: Jeg har ikke sett den nye sesongen av Twin Peaks, men trommeslageren vår er begeistret. Når man er oppvokst på 80- og 90-tallet er det sikkert vanskelig å komme unna innflytelse fra - om ikke David Lynch og Twin Peaks selv - så alle dem som formet David Lynch eller selv ble formet av Twin Peaks. Så på ett eller annet vis er vi helt sikkert formet selv. Men når vi jobber med arrangementer i bandet vårt, og særlig under miksing av plata, er det vel ofte heller snakk om å unngå å falle for dypt ned i inspirasjonskilden. Vi vil nok holde igjen.

Vi er helt klart opptatt av stemningen i musikken, det er vel også derfor plata tok såpass lang tid å mikse. Det er ikke så ofte vi har en visjon på forhånd som blir styrende. Det er oftere sånn at vi prøver oss fram og så finner en retning.

D: Jeg er generelt litt skeptisk til band eller filmer/serier som presenterer seg som «Lynchian». Mest fordi det i 9 av 10 tilfeller ikke er noe særlig Lynch-aktig i det hele tatt, og ofte føles som en litt billig måte å referere noe kredda. Så jeg er litt allergisk mot musikk som gjør det med overlegg.

Når det er sagt husker jeg at vi syntes en av keyboardlydene lå ganske nært opptil Twin Peaks temaet, men det er altså 100% tilfeldig.

Vi har ikke i så stor grad prøvd å gjenskape stemninger fra andre steder. Det handler mer om å bygge opp noe fra bunn som føles eget, og følge låtene til en slags logisk (eller ulogisk) konklusjon.

TS: Ja, låtene har noe organisk og originalt ved seg. Og kollektivt. Det er ekstremt pent orkestrert. På denne «Un dia regalado» er det også en gitarsolo med en veldig spesiell fuzzlyd som skiller seg ut far den ellers rene gitarlyden. Hva er det for en effekt dere bruker der?

D: Det er modulasjon fra en delay inn i to fuzzer (Zvex Fuzz Factory og en en klone av FY-2 fuzzen til Shin-ei fra 60-tallet) og rett i mixeren for en mer direkte lyd.

TS: Det er også en spesiell tone i keyboardet ditt, Sara. Kan du si litt om oppsettet? Hva du bruker?


S: Jeg er ikke særlig avansert. Lyden jeg stort sett bruker så ofte at Anthony [Barrat – tidligere bassist i bandet] refererer til den som «signature sound» er fløytelyden i en Casio CZ-101 som faren min kjøpte for en halv månedslønn i 1985. Live pleier jeg også å ha med et Yamaha portasound-keyboard, PSS-270 for å være presis.

TS: Er dere bevisst deres visuelle uttrykk?


S: Vi er bevisste i den forstand at det er veldig mange ting vi ikke vil ha som visuelle representasjoner av bandet eller av musikken. Mye av det er en dyd av nødvendighet: Plata må ha et omslag, vi kan ikke spille konsert i stummende mørke, av og til blir vi spurt om bandbilde. Men når det først må skje er det en glede at Aslak Gurholt (Yokoland) har laget så fine plateomslag, at Jørgen Skjulstad ordner fint lys til konsert og spiller inn video, og at Anthony Barratt løfter bilder og videomateriale mot det abstrakte. Alle disse bidragene er noe eget og tilfører musikken noe.

TS: Det er sant. Omslaget har et grafisk modernistisk uttrykk. I videoen til Bjørn Hatteruds remix av «A problem with no name», er dere som band nærmest visket ut av en skarp blåfarge, nærmest som et bedøvende lys, for å parafrasere tittelen på deres forrige plate. Lys, farger, språkfilosofi. Men også negasjon. Dere unndrar dere representasjon?

S: He he, nei, det er å dra det litt langt. Vi unndrar oss det overtydelige. Men om noen kommer med en god idé til hvordan vi kan representere musikken også visuelt er vi ikke imot det! Metronomicon har lang tradisjon for å la alle sidene ved en utgivelse ha egen kunstnerisk verdi. Musikerne har et ord med i laget, men vi prøver å la den som lager for eksempel et omslag eller en video få gjennomføre sine egne idéer i størst mulig grad.

TS: Ettersom musikken deres har noen klare popelementer i seg og dere blir utgitt på et svært idealistiske drevet og uavhengig plateselskap, dukker begrepet "indiepop" opp. Hva tenker dere om et slikt begrep?


S: Ja, her kommer problemet med at jeg ikke har styring over (eller peiling på) andres forståelse av begrepet "indiepop". Det høres forsåvidt greit ut: Indie + pop. Men jeg er dårlig på sjangere. Daniel?

D: Å sette seg selv i sjangerbåser er vel ikke nødvendigvis så sunt for kreativiteten og jeg tror heller ingen av oss forholder oss til sånne begreper når vi lager musikk. Selv om sjangernavnet gir meg litt vel sukkersøte assosiasjoner, må jo Metronomicon Audio kunne sees som å være uavhengig og det er jo pop i musikken så hvorfor ikke.

TS: Skjønner. Å dra opp et slikt utdatert begrep er muligens ufint. Hvordan er markedet for deres musikk i dag? Hvor spiller dere for folk?

D: Ikke ufint, men tror bare ikke vi tenker på det.

Vi spiller på små steder i Oslo stort sett, for venner og venner av venner, så får man håpe det gradvis kan utvide seg? Vi har ikke spilt så veldig mange konserter, vi har brukt mest tid på å lage plate egentlig.

Ikke for å være vrang, men jeg prøver å ikke tenke så mye på marked. Jeg liker best at ting som publikum osv. kan få utvikle seg så organisk som mulig. Hvis folk bryr seg om det vi lager er det selvfølgelig kjempefint, men å tenke for mye på musikkbransje og hvem som får oppmerksomhet og ikke, virker usunt for meg.

TS: Vi bryr oss i hvert fall og ønsker dere lykke til.

Say, the illocuted way er ute 27. oktober og den 23. november er det slippkonsert på Hærverk. Meld deg på facebook-event her: https://www.facebook.com/events/131498914258597/?fref=ts

I tillegg til Cools og  Meyer Grønvold spiller også Anthony Barratt (keyboard, klarinett, diktafon, omnichord, sampler, bass), Sigurd Bergflødt (trommer, perkusjon) og Thomas Meidell (bass, synth, samples, elektrisk sitar, perkusjon, trommemaskin, gitar) på plata. Anthony har derimot sluttet i bandet etter plata er ferdig og har blitt erstattet med Kjersti Aase Winjum fra Dagens Ungdom på bass, mens Thomas har tatt over synthspillet Anthony sto for. Så er det oppklart.