09 januar 2016

ANNA VON HAUSSWOLFF - THE MIRACOLOUS



Ouufh. Det vil nok ta litt tid å få plateåret 2015 ut av systemet. Så mye bra musikk og så lite tid til å lytte. For en med fast jobb, familie og hus og alt det der, og som prøver å følge med, kan det bli rett for mye. Både auralt og økonomisk.

Desember og januar er i så måte utfordrende måneder, der man på den ene siden, gjennom lesning av årsoppsummeringene til en haug med know-it-all-journalister, blir konfrontert med alt man ikke har fått med seg, eller ignorert, og på den annen side, blir eksponert for alt hva som skal fylle året som kommer.Da kjenner man trykket, både psykisk og fysisk der man sitter i lenestolen og kjenner akevitt og ribbefett elte seg i magesekken mens mildt familietaffel fyller rommene i stedet for godmusikken man har kjøpt inn med tanke på romjulens potensial for kvalitetslytting. En problemstilling for hvit middelklasse kanskje, men åkkesom. Det er verdt det. Å holde følge, mener jeg. 

På tampen av fjoråret kom det tredje albumet til den svenske organisten og sangeren Anna von Hausswolff, en plate hvis massive trykk og langdragne grooves passet fint inn med flere øvrige av høstens favoritter, som platene til Elephant9, Møster!, Splashgirl, Uncle Acid og Zaum, for å nevne noen innen det litt mer nedstemte og rockete slaget. 

Å ha med seg The Miracolous inn i romjulen var således passende, da jeg i de sene kveldene hadde behov for å trekke meg tilbake fra selskapelighetene og inn i det rommet vi litt fjongt omtaler som «biblioteket» for der å synke ned i orgelsjøens deilige oblivion, godt hjulpet av plater som The Miracolous og brunt brennevin. 

Og poesi: I sin bok Orgelsjøen, skriver poet Øyvind Rimbereid om et slags kosmisk orgel, som puster liv i universet «like stum som blind (…) Sorgen inne i en kommende tragedie får mennesket ta seg av». Nettopp. Hverken massive flyktningkriser eller følelsesløs blåblå markedsliberalisme, har noen betydning for orgelsjøen. Videre skriver han: «Dør du selv, så dør du selv». Orgelet kunne ikke brydd seg mindre. Det enkelte mennesket og hele menneskeheten som sådan, er ikke mer enn et fnugg i kosmos. Doomt nok! 

Derfor er det heller ikke rart at menneskene tyr til orgelet, som en metode å nærme seg den objektive, følelsesløse, ubarmhjertige verdensnaturen med, for å la bruset fra orgelet skylle bort fortvilelse og ansvarsfølelse og la seg for et øyeblikk maktesløst bli løftet opp til eksistensiell oblivion. 

«He came from the sunset, he came from the sea. He came from the shadows», synger Anna von Hausswolff med eterisk klang i stemmen på «Come wander with me» før låta trekker over i et seigt, rytmisk groove av tung, drivende rockemusikk, ikke ulikt hvordan Swans har gjort det de siste årene: voldsomt, mørkt og poetisk. Og umiddelbart, fint. Jeg lener meg tilbake i lenestolen og lytter, og bare er i musikken. For en stakket stund koblet fra hverdagstrivielt tankespinn og eksistensiell fortvilelse, forsvunnet i skyggene, i lyden av den verdenens væren for å si det med et heideggersk begrep. Og nettopp det, dette bruset fra orgelsjøen, av væren: «Det er musikken / all verdens orgler / hver dag hermer / og som bare kan høres / der ørene sitter». Der ørene sitter.