20 januar 2016

FIRE! - SHE SLEEPS, SHE SLEEPS


Av Tore Stavlund

(Rune Grammofon, 2016)

Javel, jeg tar selvkritikk for å ha jeg trådd vannet en stund i denne Doom-referansen, men hva skal man gjøre da når det blir utgitt så mye musikk som holder vannstanden oppe? Det er opp til flere kraftige strømninger i jazzen for tiden, og Doom synes å være en av dem. Ikke at jeg klager. 2015 skyldte opp et godt tilfang av tunge og deilige greier fra så vel hjemlige jazzhoder som Splashgirl og Møster! som fra tungrockere som svenske Anna von Hausswolff og kanadiske Zaum. Fra USA, helt på tampen av 2014, fikk vi også det som kan komme til å bli en sen klassiker i katalogen til saksofonist Sonny Simmons, den poignante The Nomad, spilt inn sammen med den franske doom jazz-trioen Moksha Samnyasins på henholdsvis trommer, bass og sitar. Personlig var 2015 også året jeg ble kjent med det epifane debutalbumet til det svenske doom metal-bandet Candlemass, Epicus Doomicus Metallicus, det med vokalist Johan Langquist. For en plate! Den dystre stemningen, de nedstemte gitarene, den operatiske vokalen, de lange tonene; alt sitter på den plata. Som vodka, kahluha og melk. Deilig.

Det er godt mulig det bare er meg og min personlige utvikling. Uansett er det talende for situasjonen at vi ved årets begynnelse fikk en ikke dum mash-up av Sunn O))) og John Coltrane.

Og det er gledelig at denne, eh, dypvannsstrømmen har satt sine, uh, vannmerker på jazzmusikken. Kamasi Washington fløt kanskje til topps på årets listeoppsummeringer, men han har ikke preget lyden av det i dybden. Til det er musikken hans for mye uforpliktende historietime. For mye surf og for lite nattdykking.

For det er mørke tider. Vi er menn og kvinner in dark times for å parafrasere en boktittel av den tyske filosofen Hanna Arendt, som i sin bok Men in Dark Times skrev om mennesker som hadde overlevd moralsk under ekstreme forhold under opptakten til den andre verdenskrig, som de jødiske forfatterne Hermann Broch og Walter Benjamin. For det er ingen triviell sak. Det finnes for mange eksempler på hele folk som ikke har maktet det og henfalt til medløperi og drepende pragmatisme. Spørsmålet er om hvordan vi klarer oss i dag, den senkapitalistiske pragmatismens tidsalder.

Også dette er en ekstrem tid med sitt overdrevne forbrukerfokus og konsensuskrav. Er vi i ferd med å grave oss ned i hedonisme og systematisk glemsel der vi heller skyver unna det som er vanskelig enn å prøve å gjøre noe med det? Er vi i stand til å imøtekomme utfordringene samtiden setter opp for oss på en måte som vi i fremtiden ikke vil se tilbake på med gru og skam?

Nei, det kan synes som om vi ikke gjør det så veldig bra, tatt den politiske dagsorden i betraktning – med sin polarisering mellom kulturer og motvilje mot å hjelpe de svakeste, de som er på flukt, den massive interneringen og deportasjonen av flyktninger som foregår i disse dager.

Det er lettere å fortape seg i det deilige bruset fra bølgene, i det senkapitalistiske samfunnets stadig mer formaterte lydspor, enn å ta det inn over seg alt sammen, til å kontemplere det, til å forstå rekkevidden av ens egen komfort. Det koster å engasjere seg. Det koster å innse at ens egen livsstil ikke er bærekraftig.

Om det ikke finnes noen grunnleggende etikk i musikk per se, så kan den bidra til kontemplasjon over tingenes tilstand. Den undergangsorienterte musikken, vekker oss kanskje ikke, men den gir oss et basseng å deppe i. Et sted å synke til bunns. Og det er da noe.

Det foreløpig siste bidraget til deppe/glemme-bassenget kommer fra den svenske jazztrioen Fire! Men la meg nå slippe denne aquatiske metaforen. Det dreier seg selvfølgelig ikke om vann, men om sørgetog. For i lange, seige drag krenger den seg fremover, med sparsomme, hengende basstoner, deskriptivt trommespill og klagende saksofon, som et dystert, saktegående begravelsesfølge. Rått og direkte. Det er ingen tvil om stemningen. Hvem det sørges over, er derimot uklart. Kanskje moralen? Kanskje er det lydsporet til deportasjonen av flyktningene over russergrensen oppe ved Storskog? Ironisk nok, disse refleksjonene tatt i betraktning, så er det deilig å høre saksofonist Mats Gustafsson i et mer nedstemt leie. Ikke at det er bedagelig, så langt i fra, men jeg unnslipper i hvert fall å måtte tenke på det rødsprengte ansiktet hans slik vi så ofte har sett ham, i macho bredbent positur, blåse livspusten ut av saksofonen sin, noe jeg vel fikk en overdose av en gang på midten av 2000-tallet, noe som førte til at jeg lenge ikke orket tanken på å høre på plater med Gustavsson. Kjekt er det derfor å kunne ønske ham velkommen tilbake til denne lytterens fold, med alt sitt alvor. Inntrykk gjør også trommespillet til Andrea Werliin. Å spille sakte og like fullt få det til å være driv, handler om rutinerte skills. Det er spennende å høre på. Den melodiske bjellene på «She sleeps, she sleeps», de doble skarpslagene på «She penetrates the distant silence, slowly» og det motoriske drivet på «She bid a meaningless farewell». Det hele holdt sammen av bassist Johan Berthling. Bidrag til plata kommer også fra gitarist Oren Ambarchi og cellist Leo Svensson Sander, som uten å utfordre den åpne triodynamikken, tilfører lett tekstur akkurat der det treng.

Titlene, det mulige narrativet i prosaen, spunnet rundt et det gjentagende «She» – hva dreier det seg om? «She owns his voice» står det. Hvem er det som eier hvem sin stemme? Og «She sleeps». Hvem er det som sover? Hvem er det som penetrerer stillheten? Og hvem er det som så meningsløst, sier farvel? Hvem sitt begravelsesfølge er det egentlig vi deltar i? Er det ikke elegi over tapt samfunnsmoral? Over moder jord?

Her finnes ingen svar. Men en ting er sikkert. Det ser mørkt ut. I disse dager først og fremst for alle migrantene som desperat forsøker å finne seg et trygt sted å leve livene sine, men, til syvende og sist, for alle oss andre også. Vi vil alle før eller siden få som fortjent. Og mens man venter på det, kan man jo lytte til sørgemarsjen.
TS