I 2014 utga pianist, elektronikaartist og arrangør av den flotte minifestivalen Tape to Zero, Kjetil Husebø, albumet Morphing Between Spaces and Phases (Optical Substance Productions) under monikeret Skyggespill, et album som la seg flott inn i den etter hvert rike, dyptstikkende og ikke minst inflytelsesrike norske tradisjonen innen atmosfærisk ambientmusikk. Fordi Skyggespill-utgivelsen er et album vi setter høyt, inviterte vi Husebø til å plukke ut et sett plater fra samlingen sin som har vært viktige for ham i arbeidet med Skyggespill-prosjektet.
Platespillern: Skyggespill-albumet plasserer seg naturlig inn sammen med mange av platene du har trukket frem, hvorav flere må sies å være sentrale i det som kanskje kan kalles for en ambient-kanon. Hva tenker du selv om den norske ambienttradisjonen?
Husebø: Jeg er enig med deg i at flere av de nevnte albumene tilhører ambient-kanon, hvorav flere har vært inspirasjonskilder for Skyggespill. Men jeg er vel egentlig ikke så opptatt av å snakke om ren «ambient-musikk/sjanger» Av norsk ambient har jeg vel hørt mest på Biosphere, Deathprod, Jan Bang/Erik Honoré, Eivind Aarset, Nils Petter Molvær, Arve Henriksen, Terje Isungset, Stian Westerhus, Huntsville, Pjusk, m.fl. Og flere av disse tilhører vel egentlig jazz/impro-feltet, men bruker gjerne elementer fra ambient. Jeg er ikke så opptatt av sjangre, og mye av musikken som jeg hører på og driver med ligger i skjæringspunktet ambient, impro, jazz, elektronika, samtidsmusikk. Hva er egentlig ambient i 2016? Ikke vet jeg.
P: Godt spørsmål. «Men er’e ambient?» lizm. Hva kan vi forvente oss under årets Tape to Zero?
H: Årets Tape to Zero-festival blir den første festivalen med Hilde Marie Holsen som festivalkurator (sammen med meg). Jeg synes vi har fått et fint program med ulike artister som jobber innen jazz, samtidsmusikk, ambient/elektronika og som kombinerer impro og live-elektronikk.
Selv skal jeg presentere mitt solo-prosjekt «Piano Transformed» som er et improprosjekt hvor jeg spiller flygel i kombinasjon med live-sampling og elektronisk bearbeidelse.
P: Under tidligere Tape to Zero, har det vært med egen lysdesigner. Hva kan vi forvente oss av det i år?
H: Vi har med oss Tord Knudsen som vanligvis jobber med f. eks Nils Petter Molvær og Punktfestivalen. Det visuelle er helt klart en viktig del av uttrykket. Det å se på «laptop-artister» er ikke alltid så spennende. Derfor er det fint å ha en ekstra visuell dimensjon som kan heve totalopplevelsen.
P: Du nevner Chris Watsons lydbibliotek «Geosonics», kan du fortelle litt mer om det?
H: «Geosonics» er et lydbibliotek til software-sampleren Kontakt (Native Instruments) som består av 4 GB lydmateriale som er tatt opp / laget av Chris Watson. Her finner man alt fra lyder tatt opp på Nordpolen til lyder tatt opp i Kalahariørkenen, stor variasjon og unikt lydmateriale. Geosonics kom ut i 2013 via Soniccoutre og jeg kjøpte det på samme tidspunkt som da jeg begynte på Morphing Between Spaces and Phases. Vannlyden på sporet «Gråklang» er hentet fra dette biblioteket. Forøvrig har jeg også brukt flere egne feltopptak-lyder på plata, blant annet lyder tatt opp på S-Bahn i Berlin og brannalarmen i Operaen i Oslo.
Hvilke planer har du ellers for Skyggespill?
H: Jeg satser på å lage et nytt Skyggespill-album med utgivelse forhåpentligvis i 2017/2018.
P: Det gleder vi oss til!
Inntil det kan vi dykke ned i platesamlingen til Husebø og å besøke Tape to Zero på Nasjonal Jazzscene i april.
Biosphere – Substrata (1997). Substrata er mitt favoritt ambient-album. Musikken passer både lytting, kontemplasjon og soving! Jeg hørte dette albumet først i 1998, altså et år etter at det kom ut. Jeg blir aldri lei dette albumet. Fantastisk!
Brian Eno – Ambient 4 – On Land (1982). Dette albumet fra 1982 begynte jeg å høre på først i nyere tid. Det er kanskje mitt favoritt Brian Eno-album. Passe mørkt og rolig. Vi snakker ambient! Trompet-legenden Jon Hassell, gitaristen Michael Brook, og musikeren/produsenten Daniel Lanois deltar på et av sporene på platen.
Deathprod & Biosphere – Nordheim Transformed (1998). Jeg har hørt på dette albumet i flere ulike perioder. Helge Sten og Geir Jenssen remikset Arne Nordheims elektroniske musikk fra 60- og 70-tallet. Jeg tror kanskje dette prosjektet var med på å vekke interessen for Nordheim på nytt. Jeg begynte i alle fall å høre på Nordheim.
Fennesz – Black Sea (2008). Jeg hørte dette flotte Fennesz-albumet før jeg hørte klassikeren ”Venice” fra 2004. ”Black Sea” er kanskje et mørkere album og jeg liker faktisk ”Black Sea” bedre enn ”Venice”. Jeg har hørt Fennesz flere ganger på konserter, og det har vært helt fantastisk!
Supersilent – alle albumene og konsertene! (1997 - ). Supersilent er et sjeldent bra og interessant band som greier å balansere det eksperimentelle og det melodiske på en fantastisk måte! Jeg liker spesielt godt albumene ”4”, ”5”, ”6”, ”8”, ”10”, ”11” og ”12”.
Gyorgi Ligeti – Requiem (1965). Dette verket av den ungarske komponisten Ligeti kan kanskje sies å være litt vel tungt og dystert. Vi snakker tross alt om Rekviem — messe for de døde! Jeg hørte dette verket første gang da jeg gikk på gymnaset (musikklinje) i 1994. Musikken er utrolig heftig og verket er også interessant med tanke på selve den relative lange requiem-tradisjonen.
Chris Watson – El Tren Fantasma (2011). Parallelt med at jeg begynte med egne feltopptak, som også er med på albumet Morphing Between Spaces and Phases, kjøpte jeg også lydbiblioteket “Geosonics” laget av lydkunstner Chris Watson som er en av verdens ledende lydsamlere av dyreliv og naturfenomener. I sitt arbeid med film, TV, radio, installasjon og performance har han et ønske om at publikum skal gjenoppdage naturens rytmer og musikk.
Richard Devine – Risp LP (2012). Teknologi-nerd og lydkunstner Richard Devine har jeg fulgt med på via sosiale medier i flere år. Han har laget blant annet en Reaktor-patch (musikksoftware) som jeg har brukt i flere år. Musikken hans er ekstrem teknologisk, leken og er helt ute på en bra måte!
Jan Bang – Narrative from the Subtropics (2013). Dette albumet kom ut omtrent samtidig som jeg satt i mitt studio og lagde ”Morphing Between Spaces and Phases”. Jeg hørte en del på albumet på den tiden. Albumet har en fin miks mellom det eksperimentelle og det melodiske, slik jeg liker det! Det er et ganske stille album, men hele tiden med en god og interessant nerve!
Arne Nordheim – Electric (1998). Via ”Nordheim Transformed” begynte jeg å høre på kilden, nemlig Nordheims elektroniske musikk fra 60- og 70-tallet. Her finner vi f. eks ”Solitaire”, ”Warszawa” og ”Colorazione” fra 1968. Dette er obligatorisk pensum!
TS
