22 mars 2017

Husebø lytter. Om Kjetil Husebøs Piano Transformed


Husebø lytter. Om Kjetil Husebøs Piano Transformed (Optical Substance 2017)



Tekst: Tore Stavlund

MEDIO MARS. Formiddag. Fjordlandskapet nær hvisket ut av disig regn, et tegn på at mildvær er i gang med å erstatte vinteren. Fra stereoanlegget strømmer skimrende pianoklanger. Hvert anslag er små soniske eksplosjoner. I et vagt spenn mellom det akustiske og det elektroniske brer klangene seg uanstrengt ut i det stille rommet der jeg sitter ved vinduet, aktiverer strømmer av udefinerte følelser, av uklare minner. Jeg lytter til Kjetil Husebøs nye album, Piano Transformed, der lett flygelspill blir gitt subtil elektronisk behandling. Det er piano og elektronikk, natur og teknologi. På et vis sensasjonelt, på et vis ikke. Musikk har alltid oppstått et sted mellom natur og teknologi, mellom intuisjon og det kunstige, med enhver tone som en naturkraft, tilgjengelig og anvendbar for uendelig transformasjon og redirigering.

Det viktigste med opptaksteknologi, skrev Brian Eno, er at den gjør gjenhørbart noe som er flyktig og forbigående. Før opptaksteknologi, det vil si før det 20. århundret, var det å oppleve musikk en spesiell situasjon, en opplevelse av noe som var ugjenkallelig borte når det var over. Opptaksteknologi forandret denne spesielle opplevelsen av musikk, gjorde musikk til noe vi kunne oppleve på nytt og på nytt. Med det ble måten vi tenker på musikk forandret. Komponisten kunne nå ta i bruk materiale som tidligere hadde blitt karakterisert som for subtilt for førstegangslytting. Muligheten for gjentatt lytting ga en ny type frihet i bruken av et instruments klangpotensial.

Ut fra dette premisset skrev Arne Norheim sitt verk «Listen» for solo piano og elektronikk. Til en innspilling av stykket gjort av pianist Einar Steen-Nøkleberg (norheim beethoven norheim, Simax 2007), skriver Norheim i omslagsnotatene om hvordan han ønsket å utforske mulighetene for å variere etterklangen fra pianoet. Ved bruk av pedalene kan pianisten skape stor variasjon i klangfargene i spillet sitt og jobbe med små og ofte ikke prisgitte detaljer. Gjennom sin erfaring med opptaksteknologi oppdaget derimot Norheim at han kunne hente fram og poengtere disse flyktige detaljene. I «Listen» blir alt pianisten spiller tatt opp og sendt tilbake til pianisten som igjen lytter til dette og må respondere på det i det videre spillet sitt, emosjonelt så vel som teknisk.

Samme øvelse er også utgangspunkt for det sterke samarbeidet mellom den tyske elektronikaartisten Carsten Nicolai aka Alva Noto og den japanske pianisten Ryuichi Sakamoto med en serie med CD-utgivelser på andre halvdel av 2000-tallet. Deres glassklare minimalisme og skamløse romantikk er noe av denne øvelsens fineste resultater. Hør duoens transformerte versjon av Brian Enos «By this River» på Summs (Raster Noton 2011).

Inn i denne tradisjonen skriver pianist Kjetil Husebø seg med sitt nye album Piano Transformed, der klangrommet som oppstår mellom det akustiske flygelet og bruk av opptaksteknologi utforskes. Gjennom tålmodig lytting og uanstrengt intuisjon drar Husebø i utgangspunktet flyktige detaljer ut av spillet sitt, for så å sample og omforme dem, la dem spille seg ut og danne et nytt grunnlag å spille videre på. Med en sømløs symbiose av pianoets naturlige klang og deres elektroniske bearbeidelse som resultat. Man kunne fryktet at musikk skapt ut fra et slikt imperativ blir introvert og selvomsluttende, men nei. Piano Transformed engasjerer, og jeg innrømmer glatt at jeg har en søttann for impresjonistisk solopiano, la det være Debussys utflytende klangflater eller John Cages uforbeholdent behagelige «In a Landscape» og «Dream».

Husebø gjør seg ikke vanskelig. I stedet for å bry seg med fremmedgjørende strategier lar han pianoet synge. Han prøver ikke å etablere et metalag. Han prøver ikke å være smartere enn lytteren. Han kommuniserer til øret og til følelsene, ikke til et kollegia. At han på sympatisk vis ikke er redd for å være melodisk og fengende, tilfører musikken ekstra tilgjengelighet. Den er lett å høre på og lett å like. Uten av den grunn å gå på bekostning av kompleksitet. Titlene på plata understreker denne holdningen. Langt på vei kan de leses programmatisk. Åpningssporet «Reflections» er nettopp det, en lyrisk refleksjon. «Hulter i bulter» bygger på toner spilt tilsynelatende hulter i bulter. «Circle» bygger på en sirkulær akkordprogresjon. Og «feedback of Questions» er basert på å dra ut og å bygge videre på feedback i systemet. Eller hva med «Was Liegeti an Astronaut»? Underfundig, men aldri komisk.

Musikken er svært vakker. Det skimrer og glitrer. Små romantiske fragmenter får spinne seg rundt i behagelige drømmelandskap. Men ikke uten mørke undertoner. Som på «Lust» der en nedadgående melodifigur gjentar seg med bittersøt uro, eller som i det tolv minutter lange tittelsporet. All den tid stykket med sine luftige, driftige klangflater er nær ved å flyte ut i eteren, vokser det fram en ulmende, lavfrekvent drone, som noe fra dypet noe som holder det nede og grunner det.

Det er en forsikring. Der jeg sitter i vinterhagen denne fuktige men milde formiddagen i mars, kan jeg lene meg tilbake i stolen, hensatt til behagelig transcendens, og vite med sikkerhet at uansett hvor svevende affæren måtte bli, og om skillet mellom himmel og hav skulle forsvinne helt, finnes alltids gravitasjonskraften. Takke seg til.