16 mars 2018

Fire! Trio - The Hands (Rune Grammfon)



Fire! Trio begraver seg fortsatt nedover i det mørkbetonte. Nå med litt mer punk i miksen.


Da Mats Gustafssons Fire! Trio ga ut sin forrige plate «She sleeps, she sleeps» i 2015 traff de tidsåndspikeren på hodet med sin dommedagsladne jazz. «Doom» syntes å være overalt. På årets «The Hands» graver de seg fortsatt nedover i det mørkbetonte, men det er litt mer punk kastet inn i miksen nå. I hvert fall på åpningssporet, den punkrockete tittellåten som drar albumet i gang. Derfra går det egentlig bare nedover. For hvert spor blir det mørkere og tyngre, i et stadig synkende tempo. Låtene følger en økonomisk tilbakeholden oppskrift: Et riff og en rytme per strekk fra bassist Johan Berthling og trommis Andreas Werliin. Som så saksofonist Mats Gustafsson får blåse sitt harde jammer over.

Særlig doomt blir det på side to. «Up, and down» drar ned tempoet betraktelig og legger opp til den seigt sakteflytende «To shave the leaves, in red, in black» liksom med kistebærernes rytme og de gråtende konenes hyl. Før albumet avsluttes med den ettertenksomme «I guard her to rest, declaring silence».

Det er flotte titler – inspirert av den amerikanske beatpoeten Kenneth Patchens. Lyriske elementer finnes også i skurrete stemmefragmenter som Gustafssons baker inn i musikken med sine «live electronics». Som noen slags soniske rester av energi, noen slags spøkelser som hjemsøker musikken, legger de seg inn mellom låtene.

Her er det altså litt Black Sabbath, litt punkrock, litt frijazz. En ikke ueffen blanding, og kanskje den jeg foretrekker mest blant Gustafssons mange prosjekter. Mer nedtonet enn trioen han har sammen med Paal Nilsen-Love og Ingebrikt Haker Flaten, The Thing, fra hvem jeg elsket de to første Don Cherry-feirende platene, men som jeg mistet litt tålmodigheten med da de beveget seg stadig mer over i den testosterondrevne plankingen av punkrockklassikere. På et tidspunkt fikk jeg faktisk nok og orket ikke lenger å verken høre på platene eller se på Gustafsson blåse seg rød i ansiktet på scenen. Ståpikkjazz kalte vi det. Godt er det derfor at han roer det ned med Fire! Trio. Uten av den grunn å miste verken intensitet eller energi. Det er passende musikk for mørke tider som nå, her vi beveger oss stadig lenger inn i en slags atomalderen 2.0.