16 april 2018

Anna Von Hausswolff – Dead Magic (City Slang)



Mer enn å holde fram fonetisk tydelige ord vrenger og vrir Hausswolff på stemmen ikke ulikt Diamanda Galas og PJ Harvey. Et rikt og til tider skremmende spekter av følelser stiger opp fra avgrunnen og dyttes ut av kroppen gjennom hullet i ansiktet.


Tekst: Tore Stavlund

Døden – vi blir aldri ferdig med den. Det er jo ikke slik at den plutselig skulle gå av moten. Døden blir aldri gårsdagens nyheter. Den døde, ja, men ikke døden. Den har det med å utrettelig reaktualisere seg selv. Lett å overse er den heller ikke. Ikke i all den tid våre eldre blir eldre og barna våre beveger seg i trafikken. Vi kan ta alle forholdsregler. Vi kan igangsette antialdringskurer, fryse oss ned, klone oss, alterere karboner eller hva det nå heter. Men det hjelper ikke stort. Før eller siden vil den hente oss inn. Vi blir rett og slett ikke kvitt den. Ikke før den er ferdig med oss. For å si det sånn. Og sånn er det bare. Det er bare å innfinne seg med det. Vi skal alle dø. Før eller siden er det slutt og kroppen din råtner i graven. Døden sitter rett og slett på det sikreste kortet livet har å tilby. Noe vi ble godt påminnet om på Susannas siste album, «Go dig my grave», der hun tok for seg denne livets uunngåelighet enten det er ved egen hånd eller andres. Før eller siden skal graven graves.

Det er lett å bli nedtrykt av slikt prat, men det synes ikke som om vi går spesielt lei av det av den grunn. Ikke om man skal dømme ut fra det stadige tilfanget av kultur- og underholdningsprodukter med døden som inspirasjonskilde. Døden skyller ikke bare over oss, som en mektig og samvittighetsløs bølge, uten hensyn til verken stand eller formue, den underholder og selger også.

Døden er et naturlig tema for den svenske musikeren og komponisten Anna von Hausswolff, med forkjærlighet for kirkeorgelet og kirkerommet. Så også på hennes siste album, Dead Magic, der igjen et orgel er utgangspunktet for musikken, spilt og innspilt i den Peterskirken-inspirerte bekuplete Marmorkirken i København. Katedralbildet kler musikken, inderlig og pompøs som den er. Produsert av dyster rock-kjenner Randal Dunn og kledd opp med saktegående rockebandkraft får den spille seg ut i form og følelse som en slags dødsmesse. En blyanttegning av innsiden i en katedral der det er plassert en sarkofag poengterer den tematiske orienteringen.

Ikke noe nytt fra Hausswolffs hånd dette. «Dead Magic» følger sømløst opp der hennes forrige album «The Miracolous» avsluttet. Hun spiller opp og bandet marsjerer ut, tilsynelatende for evig bærende på kisten med den døde. Kanskje vegrer de seg for å grave den ned – tilfelle rottefelle liksom – og den døde igjen våkner til live? Tittelen på den siste låten, «Kâllands återoppstandelse» kan tyde på det.

Hva tekstene dreier seg om er ellers ikke godt å si. Ikke utover hvordan titlene holder i seg spor av greske tragedier og triste erkjennelser om at ingenting vil bestå, heller ikke kjærligheten. Mer enn å holde fram fonetisk tydelige ord vrenger og vrir Hausswolff på stemmen stemmen ikke ulikt Diamanda Galas og PJ Harvey. Et rikt og til tider skremmende spekter av følelser stiger opp fra avgrunnen og dyttes ut av kroppen gjennom hullet i ansiktet. Det ules og ynkes og tigges og skjelles. Det er noe dyrisk over det hele. Dødsangst kanskje. Redsel for å bli forlatt? Best blir det på den mektige «Ugly and Vengeful». Der dytter band, stemme og orgel musikken stadig inn i nye former og løfter hverandre høyt nok til at den metafysiske overskridelsen som det ligger lovnad om i dødsmessen tilsynelatende oppfylles.